Gjennom 20 år har jeg vært involvert i mange selskaper for å definere visjon, misjon og verdier som strategisk basis for kultur- og omdømmebygging. Nylig har jeg utsatt meg selv for den samme øvelsen.
Utfordringen til å gjøre dette kom fra min venn og mentor Mark Echard i California. I en samtale om erfaringen, smerten og usikkerheten ved å forlate BRIGHT Products, spurte han om hva som drev meg til å starte dette selskapet - og om den drivkraften hadde potensiale til flere eventyr og erfaringer i seg. Personlige og forretningsmessige. Sagt fra en konsulent til en annen, hva var min visjon, min misjon og mine verdier. Den gangen, i januar 2016 var jeg jammen ikke sikker.
Så, hvordan gikk jeg frem for å finne svarene på dette? Fant jeg meg en coach? Slo jeg opp i gamle fagbøker med metode og rammeverk for prosess? Satte jeg opp et powerpoint dokument slik jeg har gjort det for utallige kunder? Nei.
Jeg glemte det. Bevisst.
Etter erkjennelsen av at dette var viktig, lot jeg rett og slett utfordringen ligge der i underbevisstheten. Det hastet jo ikke, og jeg innså at hvis jeg begynte å lete for metodisk etter svar, var sannsynligheten stor for å komme opp med litt for korrekte svar. Slik man gjerne gjør det når slike oppgaver skal løses av ledergruppen under en to dagers workshop.
Så, en tidlig morgen i Villa Faraldi – en søvnig kunstnerby i Italia falt mine verdier på plass. Og det skjedde på en så merkelig måte at jeg sikkert kan beskyldes for anfall av både midtlivskrise og spirituell søken. I korte trekk var jeg (for første gang i livet) på en ukes tur helt alene, sammen med 5 andre karer jeg knapt kjente. Dette kan du lese mer om her. Vi hadde frivillig utsatt oss for både yoga og meditasjon under kyndig veiledning av Viggo Johansen og Vivian Choi, og bodde høyst spartansk i byens enkle kvistværelser.
Denne morgenen våknet jeg ved 6 tiden av noe så merkelig som en enslig svale som flakset en meter over sengen min. Den hang i luften (som en kolibri) uten å flytte seg i det som må ha vært 4-5 sekunder – før den fløy ut av vinduet.
Uten å tenke (jeg jobbet jo som fotograf da jeg var ung) grep jeg mobilen og tok en serie på 10-15 bilder uten en gang å kunne se om jeg fanget fuglen. Men det gjorde jeg. Ett av bildene viste denne svalen i full flex med vinger og halefjær spredt i en perfekt formasjon. Og så tenkte jeg to ting. Dette motivet skal bli min første og eneste tatovering.
Og mine verdier er Nysgjerrighet, Tilhørighet og Frihet.
Så enkelt som det. Tre ord som ble rablet ned på et papir, og tre verdier som ble flyttet litt høyere opp i bevisstheten. De føltes riktige og viktige, men hvordan de skulle fungere som en basis for fremtidige valg var fortsatt høyst uklart. Nå, ett år senere, har jeg bestemt meg for å formulere og dele dagens refleksjoner om dette.
Nysgjerrighet er kanskje det mest definerende for mine valg gjennom livet. Hva skjer hvis man kaster en stein mot et vepsebol? Hvordan kan en skolestil ha en seigmann i hovedrollen? Hvordan kan en revytekst få folk til å le? Hvordan kan en reklamefilm få folk til å føle? Hva vil en familie i Afrika synes om en norsk solcellelampe? Vil jeg klare å skrive en bok om det? Ved å alltid lure på, spørre seg om og teste ut ideer har dager og år blitt fylt med ganske morsomme og motiverende erfaringer. Som gründer tillegges gjerne en slik egenskap honnør-ord som ”risikovillig” og ”innovativ”, men det er ikke mine verdier. Jeg liker egentlig ikke risiko spesielt godt, og er på langt nær blant de mest innovative. Jeg er nysgjerrig og jeg ser at det er en verdi og en grunnstein for å bygge nye og rare reisverk. Så får de heller rase sammen innimellom, for se – der er det en ny mulighet å utforske!
Tilhørighet er den verdien som definerer og styrer meg sosialt. På en side gir det seg utslag i at jeg trenger store mengder oppmerksomhet, anerkjennelse og bekreftelse. Jeg liker å bli likt – og det er det ikke alltid så lett å like. Det betyr også at jeg litt for lett styrer unna konflikter og ikke alltid tar kampen hvis det kan komme i veien for harmoni, aksept og tilhørighet. Det kan ha sin pris. På en annen side betyr det at jeg har stort behov for å være en del av grupper jeg føler nærhet og skjebnefellesskap med. Familien, først og fremst. Venner, kollegaer og kontakter, men også mennesker i sin helhet. Verden. Oss. Den gutten i Syria. Den familien i Bangladesh. De aktivistene i USA. De tidligere fengselsfuglene i Mjøndalen. Sammen med en liten porsjon nysgjerrighet styrer verdien av tilhørighet meg inn i stadig nye relasjoner. Dette er derfor kanskje den verdien som styrer min form for ledelse og egen livsledelse. Folk må ha det bra. De må få tilhøre noe bra og jeg er en del av dette fellesskapet. Ved å høre til har jeg det bra, og hvis noe av min nysgjerrighet og kreativitet kan bidra til at flere får det bra, er det enda bedre.
Frihet er den vanskelige verdien. Den som lokker med muligheter, men som også skaper sine egne begrensninger og ofte kommer i konflikt med både tilhørighet og nysgjerrighet. Frihet, for meg, er frihet fra økonomiske bekymringer og tidsmessige begrensninger. Friheten til å følge hjerte, intuisjon, dagens humør og morgendagens lyster. Frihet til å ta med Katja til New York, familien til Japan og meg selv til en bekymringsløs uke i Italia. Frihet til å jobbe uten lønn for et prosjekt eller et selskap man har tro på eller bare vil hjelpe. Når jeg sier at den skaper sine egne begrensninger, er det nettopp fordi ønsket om økonomisk og tidsmessig frihet kan utløse prioriteringer som handler mer om å tjene penger og bli kvitt gjeld enn å gjøre det man helst vil. Og i kombinasjon med nysgjerrighet og ny gründervirksomhet, en viss tilbøyelighet til å akseptere enda høyere risiko og mer jobb for å forløse nye ideer eller nedbetale gammel gjeld. And then you have it. Frihet som forsvinner i jakten på frihet.
Det er ikke enkelt, men så tror jeg heller ikke verdier og idealer nødvendigvis bør være enkle å leve opp til. Det er først når de utfordrer hverandre, eller blir utfordret av andre at de gir mening. Da blir det friksjon. Da må du velge og da får verdiene virkelig kjørt seg.
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette? Nysgjerrighet, kanskje? Er det noen som liker det og som kan kjenne seg igjen? Tilhørighet. Eller kanskje noen har ideer å dele som kan hjelpe meg å knekke koden for frihet.
Dette får holde i denne omgang. Min visjon og misjon bobler fortsatt i underbevisstheten.
Og, ja – jeg har tatovert svalen på skulderen.