I 1993 hadde jeg gleden av å krysse Atlanterhavet sammen med 6 gode venner i seilbåt. Selv hadde jeg nesten ingen erfaring hverken med seilbåter eller åpne havstrekk og kanskje var det nettopp derfor jeg takket ja uten å nøle da jeg ble spurt. Jeg tenkte knapt nok på farene som naturlig nok også følger med en slik ekspedisjon. Det var først på en stille og vakker dag mellom Bermuda og Azorene, nærmere to måneder etter at jeg mønstret på, at jeg reflekterte over hvor små og hjelpeløse vi egentlig var der ute. Denne dagen hadde vi stoppet midt ute på åpent hav for å ta et bad i varmen. Selv tok jeg på dykkermaske og kastet meg ut i det store blå som strakk seg til horisonten i alle retninger. Der var det jeg opplevde hvordan lyset bare forsvant i dypet, som trolig var på 3-4.000 meter i det området. Situasjonen var på ingen måte truende. Vannet var rolig og klart og det fantes ikke tegn til hverken maneter eller rovfisk. Det var bare dette gløttet ned i et uendelig dyp som fikk meg til å kjenne på mine egne begrensninger og usikkerheter. (Jeg vil på ingen måte kalle det frykt, som er en mye mer konkret og begripelig følelse.) Jeg følte meg bokstavelig talt på dypt vann, og først der og da slo det meg hvor lite jeg egentlig visste og kunne om de omgivelsene vi beveget oss i.
Å være på dypt vann brukes gjerne i mer overført betydning for å beskrive den samme situasjonen eller følelsen. Om mennesker som er utenfor både egen kompetanse- og komfortsone - og som i neste omgang fort beskrives som noen som har tatt seg vann over hodet - i betydningen å ha feilet monumentalt. Som gründer så jeg ofte ned i dette dypet, og kjente (oftere enn jeg satte pris på) at bølgene skvulpet over hodet og til tider gav seriøse drukningsfornemmelser. Sett i ettertid kan jeg fortelle dere at det ikke handlet om de helt store stormene i selskapet, men snarere usikkerheten som kan komme av å se ned i det ukjente under deg. Det kan være en ny teknologi, et marked du ikke kjenner godt nok eller en organisasjon i endring.
Kunsten, enten du er på en seilbåt eller i styrerommet, er å løfte hodet så raskt som mulig ut av det hypnotiserende og truende dypet og dele erfaringen med andre. Sannsynligheten er stor for at de har kjent på de samme følelsene og at dere sammen kan le det bort samtidig som dere planlegger neste etappe. For selv om dypet alltid er der, er det i overflaten du kan og bør orientere deg.
I BRIGHT valgte jeg å være veldig åpen om egne bekymringer og følelse av utilstrekkelighet. Det fine var at disse personlige erfaringene ble anerkjent som viktige og reelle, samtidig som diskusjonen raskt ble penset over på realiteter, muligheter og strategier. Det hjalp meg opp til overflaten igjen, hvor et godt mannskap stod klar for å heise seil og komme videre.I 1993 hadde jeg gleden av å krysse Atlanterhavet sammen med 6 gode venner i seilbåt. Selv hadde jeg nesten ingen erfaring hverken med seilbåter eller åpne havstrekk og kanskje var det nettopp derfor jeg takket ja uten å nøle da jeg ble spurt. Jeg tenkte knapt nok på farene som naturlig nok også følger med en slik ekspedisjon. Det var først på en stille og vakker dag mellom Bermuda og Azorene, nærmere to måneder etter at jeg mønstret på, at jeg reflekterte over hvor små og hjelpeløse vi egentlig var der ute. Denne dagen hadde vi stoppet midt ute på åpent hav for å ta et bad i varmen. Selv tok jeg på dykkermaske og kastet meg ut i det store blå som strakk seg til horisonten i alle retninger. Der var det jeg opplevde hvordan lyset bare forsvant i dypet, som trolig var på 3-4.000 meter i det området. Situasjonen var på ingen måte truende. Vannet var rolig og klart og det fantes ikke tegn til hverken maneter eller rovfisk. Det var bare dette gløttet ned i et uendelig dyp som fikk meg til å kjenne på mine egne begrensninger og usikkerheter. (Jeg vil på ingen måte kalle det frykt, som er en mye mer konkret og begripelig følelse.) Jeg følte meg bokstavelig talt på dypt vann, og først der og da slo det meg hvor lite jeg egentlig visste og kunne om de omgivelsene vi beveget oss i.
Å være på dypt vann brukes gjerne i mer overført betydning for å beskrive den samme situasjonen eller følelsen. Om mennesker som er utenfor både egen kompetanse- og komfortsone - og som i neste omgang fort beskrives som noen som har tatt seg vann over hodet - i betydningen å ha feilet monumentalt. Som gründer så jeg ofte ned i dette dypet, og kjente (oftere enn jeg satte pris på) at bølgene skvulpet over hodet og til tider gav seriøse drukningsfornemmelser. Sett i ettertid kan jeg fortelle dere at det ikke handlet om de helt store stormene i selskapet, men snarere usikkerheten som kan komme av å se ned i det ukjente under deg. Det kan være en ny teknologi, et marked du ikke kjenner godt nok eller en organisasjon i endring.
Kunsten, enten du er på en seilbåt eller i styrerommet, er å løfte hodet så raskt som mulig ut av det hypnotiserende og truende dypet og dele erfaringen med andre. Sannsynligheten er stor for at de har kjent på de samme følelsene og at dere sammen kan le det bort samtidig som dere planlegger neste etappe. For selv om dypet alltid er der, er det i overflaten du kan og bør orientere deg.
I BRIGHT valgte jeg å være veldig åpen om egne bekymringer og følelse av utilstrekkelighet. Det fine var at disse personlige erfaringene ble anerkjent som viktige og reelle, samtidig som diskusjonen raskt ble penset over på realiteter, muligheter og strategier. Det hjalp meg opp til overflaten igjen, hvor et godt mannskap stod klar for å heise seil og komme videre.
Comments